Uro over verdenssituasjonen, ubehag i hverdagen – og arbeidsro midt i alt?
Uro i en verden preget av kriser
Krig i vårt nærområde, en spent situasjon i Midtøsten, og politiske omslag som at Trump er tilbake i Det hvite hus – dette er bare noen eksempler på nyhetsbildet som omgir oss i dag. Nyhetsstrømmen preges mer enn noen gang av krigstrusler, demokratiske tilbakeslag, alarmerende klimarapporter og hat mot minoriteter. Når aviser og sendinger daglig melder om nye konflikter og samfunnsproblemer, er det forståelig at mange føler økende uro for hvor verden er på vei. Den globale usikkerheten kan lett skape en vedvarende følelse av maktesløshet og uro. Vi mennesker tar inn disse nyhetene daglig – og det preger vårt humør og generelle sinnsstemning.
Tall bekrefter også hvor utbredt denne uroen er. En fersk svensk undersøkelse viste nylig rekordhøye nivåer av frykt for krig – 44 prosent av befolkningen er svært bekymret for militære konflikter, og 35 prosent uttrykker sterk uro for risikoen for en ny verdenskrig. Bekymringen for klimaet er minst like fremtredende, særlig blant yngre generasjoner. En global studie blant 10 000 unge viste at åtte av ti opplever klimaangst, og nesten halvparten sier at hverdagen deres – inkludert søvn og matvaner – påvirkes av klimatrusselen. Disse funnene gir en tydelig indikasjon på hvor dypt verdenssituasjonen griper inn i folks psyke og hverdagsliv.
I tillegg til globale trusler kommer rapporter om sosial uro som forsterker ubehaget. Vi ser hvordan hendelser i omverdenen gir næring til økt rasisme og polarisering også her hjemme, noe som gjør at mange opplever et hardere klima for sårbare grupper. Å stadig eksponeres for nyheter om hatkriminalitet og svekkede demokratier bidrar til en følelse av at samfunnet er skjørere enn vi trodde. Mange bærer derfor på en diffus stressfølelse – en vedvarende uro, selv om man ikke er direkte berørt av det som skjer. Kombinasjonen av krigsfrykt, klimaangst og bekymring for samfunnsutviklingen skaper en psykisk belastning som det er vanskelig å skjerme seg mot.
Ubehag i hverdagen
De store verdensbegivenhetene skjer kanskje langt unna, men de etterlater få uberørt i hverdagen. Mange beskriver en gnagende uro som melder seg i de mest hverdagslige øyeblikkene – kanskje når man forsøker å slappe av med familien eller utfører daglige rutiner. Plutselig dukker en nyhetssak fra morgenen opp i tankene igjen, og roen forstyrres. Denne følelsen av at noe er galt kan ligge som et lavt bakgrunnsstøy gjennom hele dagen – en indre spenning, selv når solen skinner og alt virker normalt på utsiden.
Å reagere med uro i slike tider er i utgangspunktet en sunn menneskelig respons – det viser at vi bryr oss om det som skjer. Men når uroen blir konstant, tærer den på livskvaliteten. Mennesker håndterer dette på ulike måter. Noen skjermer seg fra nyhetsbildet for å bevare sin mentale balanse, noe psykologer mener kan være fornuftig i riktige doser. Andre reagerer motsatt og konsumerer mer informasjon i et forsøk på å forstå og være forberedt – noe som også kan bli overveldende. Uansett strategi rapporterer mange om en mental utmattelse: det tar energi å måtte forholde seg til krise etter krise.
Og uroen forsvinner ikke bare fordi man går på jobb. Den følger ofte med inn døren om morgenen. Mange opplever at det er vanskelig å legge verdensnyhetene bak seg når man setter seg ved skrivebordet. Noen kjenner skyld over å føle uro når man selv har det trygt, andre blir frustrerte over at hverdagen fortsetter som før – til tross for alt som skjer. Den underliggende spenningen kan ligge som et grått slør over arbeidsdagen, og påvirke både humør og konsentrasjon.
Når uroen blir med inn i arbeidshverdagen
Når vi går inn på kontoret, eller logger oss på hjemmefra, bærer vi ofte med oss denne emosjonelle ryggsekken. Det kan merkes subtilt: man sliter med å konsentrere seg fordi tankene glir mot siste nyhetsoppdatering, eller så føles enkelte arbeidsoppgaver meningsløse i møte med verdens problemer. Noen kan kjenne på usikkerhet rundt fremtidsplaner – langsiktige prosjekter virker plutselig skjøre når man bekymrer seg for hvordan verden vil se ut om ett år. Andre opplever at humøret og tålmodigheten svekkes, og at små irritasjoner får større plass enn vanlig.
Arbeidsplassen er også en sosial arena hvor verdenssituasjonen setter sitt preg på samtalene. Ved kaffemaskinen diskuteres kanskje dagens overskrifter – krigen, klimarapportene, politiske nyheter. Slike samtaler kan være en måte å dele byrden på, men også forsterke følelsen av håpløshet hvis ingen ser en løsning. Noen ganger kan meningsforskjeller oppstå – temaene er ofte politisk ladede. Uenighet om for eksempel migrasjon eller pandemi kan skape spenninger selv blant kolleger. For de som er personlig berørt – som har familie i konfliktområder eller tilhører en utsatt gruppe – kan støtte fra kolleger være avgjørende for å føle seg trygg og sett. En åpen og respektfull kommunikasjonskultur blir ekstra viktig i slike tider.
Samtidig opplever mange at jobben kan være et slags fristed. Å få konsentrere seg om konkrete oppgaver gir struktur og normalitet når omverdenen kjennes kaotisk. I hverdagens rutiner ligger en viss trygghet – en påminnelse om at livet går videre og at det fortsatt finnes ting vi kan påvirke. Samarbeid og fellesskap på jobb kan gi et etterlengtet avbrekk fra nyhetene. Et godt samarbeid eller en god latter med kolleger kan få de dystre overskriftene til å falme et øyeblikk. Denne arbeidsroen midt i uroen er verdifull – men den kommer ikke av seg selv. Den forutsetter at arbeidsmiljøet støtter og tilpasses de ansatte.
Håp og handling i arbeidslivet
Arbeidsgivere og organisasjoner har en viktig rolle i å skape trygghet i urolige tider. En støttende arbeidskultur kan gjøre en stor forskjell for hvordan ansatte har det når verden utenfor føles utrygg. Det handler om å vise forståelse – at ledere og kolleger anerkjenner at det er naturlig å bli påvirket av verdenssituasjonen. Konkret kan arbeidsgivere tilby samtaleforum hvor ansatte får uttrykke tanker og følelser. Tiltak som bedriftshelsetjeneste, samtalestøtte og stressmestringskurs signaliserer at man tar den psykiske belastningen på alvor. Når ansatte føler at uroen ikke blir ignorert, men møtt med empati, øker sjansen for at de finner ro og fokus i arbeidsdagen.
Fellesskapet mellom kolleger kan være en motvekt mot ensomheten og maktesløsheten mange føler. Når vi tar vare på hverandre på jobb – spør hvordan det går, lytter, støtter – bygger vi et fellesskap som gjør oss sterkere. Ved å løfte omsorg og inkludering inn i arbeidshverdagen, tar arbeidsplassen også avstand fra det hatet og den polariseringen som finnes ute i samfunnet. At alle ansatte føler seg respektert og velkommen – uavhengig av bakgrunn – er ekstra viktig i tider der minoriteter opplever hets. Arbeidsplasser kan også kanalisere uro til konkret handling: for eksempel gjennom bærekraftsprosjekter eller frivillighetsarbeid der ansatte bidrar i lokalsamfunnet. Slike initiativer gir mening – man føler at man gjør noe, i stedet for bare å bekymre seg.
Til syvende og sist handler det om å gi håp – uten å fornekte alvoret. Verdenssituasjonen er krevende, men vi står ikke maktesløse. Ved å finne styrke i fellesskapet på jobb og holde fast ved våre verdier, skaper vi små øyer av stabilitet i stormen. Hver vennlige gest, hvert initiativ for å hjelpe eller forbedre, bygger en kultur der håpet får plass. Når arbeidsplassen blir et sted der uro blir møtt med omsorg og handlingskraft, skaper vi ikke bare arbeidsro midt i kaoset – vi legger også grunnlaget for framtidstro.
